Politisk dypdykk med Inger Lise Hansen

Hva synes du må være viktig for KrF det neste året?

Trosfrihet. Det er et ganske relevant tema i forhold til trosfrihets- og islamiseringsdebatten, som jeg synes går over stokk og stein. Det er en avsporing som er veldig trist. Jeg ønsker meg et KrF som er enda tydeligere på trosfrihet fordi det er så grunnleggende. Vi burde være de beste på det.

I 2002 gikk det en debatt om bønnerop fra moskeer. Noen argumenterte med at kristne minoriteter i arabiske land ikke hadde fått lov til å bruke kirkeklokker. Andre mente at uavhengig av hvordan man selv blir mottatt, så har religiøse minoriteter en rett til å utøve sin tro.

Enten gjelder trosfriheten for alle, eller så gjør den det ikke. Vi bør være de første til å forsvare dette. Det handler om å være trygge på vårt eget verdigrunnlag, og å gi andre et rom i den tradisjonen vi står i. Når minaret-debatten startet så burde vi vært der. Vi forsvarer etterpå, men vi trenger å løfte dette enda høyere. Det handler ikke om å undergrave vår egen identitet eller vårt eget ståsted. Hvilket verdigrunnlag er tradisjonen vår bygget på? Det er en viktig del av vårt samfunn og et levende samfunn å trygge andres rettigheter også. Jeg tror at religionsdialog kunne vært spennende også i Norge, det er vi ikke gode på nå. Det er et spennende saksfelt, fordi det handler om verdiståstedet i et samfunn man ønsker å bygge. Og så tror jeg også at det er viktig å synliggjøre menneskesynet vi har i politikken, og hvilke politiske konsekvenser dette får i ulike saker.

Menneskesynet påvirker våre handlinger i det vi gjør og mener. Men et menneskesyn er formet gjennom hele oppveksten vår?

Hvis du ser på vårt menneskesyn i forhold til hva andre partier har, så ser du at det er to ting som skiller oss. Det ene er menneskets verdi fra unnfangelse til den naturlige død. Videre er det den åndelige dimensjonen, at vi ser at mennesket har et annet behov enn det rent materielle. Det handler ikke om at staten skal eller kan dekke de åndelige behovene gjennom å gi kjærlighet, medmenneskelighet eller omsorg. Men vi kan legge til rette for å stimulere til at trossamfunn kan gjøre at folk kan delta på de arenaene hvor dette hører hjemme. Det handler om å sette grenser for statens innblanding i kirken samtidig som staten må se hvilke begrensninger den selv har, men også hvilke muligheter man har til å stimulere til et samfunn med frihet og mangfold. For oss er både fellesskapet og enkeltmenneskets frihet viktig. Dynamikken mellom de to er et unikt utgangspunkt. Høyresiden er veldig opptatt av enkeltindividet alene og venstresiden tenker bare fellesskap. Dynamikken som skjer mellom enkeltindividet og fellesskapet handler om å erkjenne at et velferdssamfunn ikke kan bygges av en stat alene, samtidig som at et enkeltmenneske ikke kan skape sin egen velferd. Man trenger noen til å bygge opp dette sammen.

En slags politisk gyllen middelveg?

Ja. Vi bygger på et menneskesyn som ikke handler om systemer eller praktiske økonomiske løsninger, men som handler om hva mennesket trenger. Skoler og barnehager er jo en viktig støttefunksjon for foreldre i oppdragelsen. Samtidig må man snakke om den rollen uten å undergrave den viktigste rollen, nemlig foreldrerollen. Dette har utviklet seg til at førskolelærernes og lærernes rolle har blitt den viktigste i barnas liv. Egentlig burde man gi tillit til foreldrene.

Det viser interesse og det skaper en innstilling hos barnet?

Alvoret er at mer blir skjøvet ut dess mer profesjonelle folk som er rundt barnet. Da mister man kanskje noen andre perspektiver i livet. Det handler jo om å løfte fram de viktige rollene til førskolelærere, men det er mamma og pappa som er de viktigste. Hvis du ser på omsorgssvikt i et hjem, kan samlivskurs og familierådgivere gå inn og hjelpe til med oppdragelsen fordi mor og far har utfordrende tider i livet. Man kan ha så gode lærere man vil, men hvis ikke familien fungerer - den tryggeste rammen - så blir det vanskeligere i de andre arenaene i livet.

Det kan være en frykt i å si fra til profesjonelle instanser fordi man er redd for å miste ungene. Hvordan kan vi bygge ned den barrieren?

Det tar for lang tid før Barnevernet griper inn. Egentlig kunne man prøve å hjelpe familier i en vanskelig situasjon om man oppdager det på et tidlig tidspunkt. Noen ganger har det biologiske prinsippet i Norge stått for sterkt slik at man ikke får hjulpet barn. De har blitt kasteballer mellom fosterfamilier og egen familie. Noen ganger må man erkjenne at "jeg klarer ikke dette" for å unngå dette. Samfunnet kan forebygge på et tidligere tidspunkt. Når man får barn, får man tett oppfølging, men etter halvannet år så er det ikke ingen kontroller før fireårsalderen. Mellom disse er helsestasjonen ganske fraværende, og det å ta kontakt på egenhånd er ganske krevende. Jeg tror stasjonene kunne spilt en viktig rolle her.

Det er ganske store mørketall, og det viser seg at flere barn dør hjemme på grunn av omsorgssvikt. Poenget mitt er at det er store mørketall når det gjelder vold mot barn. Helsepersonell og lærere kan ha vondt for å melde fra. Lærer- og førskoleutdanning burde hatt mer om vold inn i utdanningen sin. Det er tabu å snakke om disse problemstilingene, og å få hjelp. Snakker man mer om det vil flere søke hjelp. Familievernkontorene har mye trøkk i forhold til samlivsbrudd og kriser i familieforhold. Det handler om å komme på et tidlig tidspunkt og å hjelpe barna. Det er mange som søker hjelp som ikke får det.

Hvorfor startet du i politikken? 

I 1997 gjorde KrF sitt beste valg og var høyt oppe.

En utløsende vending?

Jeg hadde lyst til å engasjere meg, men visste ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg undersøkte litt forskjellig først, og ba om informasjon fra KrFU. Denne informasjonen passet meg bra. De var opptatt av miljø, fattigdom og menneskeverd, og jeg husker fortsatt brosjyren jeg fikk. Jeg blei veldig engasjert og følte at dette var noe for meg. Jeg meldte meg inn og fikk Ny Veg. Etter hvert så skulle KrFU arrangere sommerleir, og jeg hadde veldig lyst til å melde meg på, men turte ikke.

Etter ei stund fikk jeg innkalling til et årsmøte i fylkeslaget mitt, og jeg ringte og sa at jeg ville komme. En dag fikk jeg en telefon med spørsmål om jeg ville sitte i styret fordi de manglet folk. Da jeg kom på årsmøtet så var det flere som hadde møtt opp og det endte med kampvotering. Jeg ble valgt fordi jeg kom utenfra. De syntes det var spennende at jeg tok initiativ selv. På dette årsmøtet måtte jeg holde innlegg for meg selv og hvorfor jeg skulle bli valgt, siden det ikke var noen som kunne holde det for meg. Det var egentlig veldig spennende, rart også. Etter dette fikk jeg veldig fort ansvar. Ett år senere var jeg fungerende fylkesleder i valgkampen i 1999. Jeg blei kjønnskvotert, kumulert oppover og etter hvert kjønnskvotert inn i miljøutvalget i kommunen.

I vinter blei mange opprørte og sinte etter at du gikk ut i Aftenposten med et knippe politiske innspill. Vil vi ha mest mulig likhet i meninger?

Det er jo ganske interessant. I KrF snakker vi om mangfoldet. Plutselig blir det et problem når en i ledelsen sier noe litt annerledes.

Mangfold på papiret?

Men ikke i praksis? Du føler det litt sånn. Samtidig så var flertallet av tilbakemeldingene veldig positive, også internt. Jeg tror nok mange egentlig er glade for at jeg gjorde det jeg gjorde. Og selvfølgelig så kan jo folk være uenige om prosess, men jeg tror det aldri er god timing for å ta en debatt. Jeg tror vi har hatt litt for lite av dette de siste årene, og derfor ble det tøffere nå. Vi har hatt litt dårlig debattkultur kanskje? Vi har vært et parti der mange sier de samme tingene og folk skjønner at man legger bånd på seg, og det skjønner media. Når jeg da sparker litt hardt, så blir det blåst mye mer opp enn jeg tenkte det skulle bli.

Hvis vi ser på KrF som en lærende organisasjon så kan det komme mye bra ut av diskusjon hvis vi lytter til hverandre.

Og vi må våge å ha debatt!

Debatten blir arbeidsformen i den lærende organisasjon.

Ja, absolutt! Og det er min erfaring i KrFU. De er bedre i debatt. Jeg har jo vært leder og vet hva jeg snakker om. Jeg tror KrFU har lavere skuldrer, litt større takhøyde, og en forståelse av at man kan være uenig. Kanskje er det ikke så kontroversielt i KrFU å være uenig? Kanskje det handler om at KrFU er bedre på de sosiale arenaene? Jeg tror at det å ha gode sosiale arenaer og sitte utover natten og diskutere politikk er et av de viktigste stedene utviklingen av KrFs politikk vil skje. Det blir veldig talerstol i KrF istedenfor å få den dynamikken foraer i mindre settinger har. Jeg husker at vi hadde en debattskolering på en vårkonferanse for fire år siden. Plutselig sitter det en gjeng 15-16-åringer i en ring natt til lørdag og tegner seg med replikk og innlegg, med ordstyrer og alt. Vi syntes det var koselig og satt og fniste av det. Men de hadde skjønt poenget! De hadde lyst å ha en diskusjon hvor noen styrte, og de brukte det som en læringsarena i en sosial setting. Dette er folk som er flinke i dag!

Hva er det beste du har lært i KrFU?

Jeg har lært å være meg selv. Det har vært lov å være seg selv. Jeg har lært å debattere. Jeg har lært mye om taleteknikk. Og så har jeg fått veldig god ideologiskolering. Først og fremst har jeg fått venner i partiet og knytta bånd jeg vet jeg aldri ville blitt venner med om jeg ikke hadde vært med i politikken. Og det har gjort meg til en bedre politiker, og jeg har fått større perspektiv på ting. Og det å kunne snakke om politikk og personlige ting er utviklende, både som menneske og politiker.

Uten å miste identiteten?

Ja, og den tryggheten jeg har opplevd i KrFU med å være trygg på egen identitet. Det har jeg også lært i KrFU; jeg har møtt folk som satte meg i bås, men som etter å ha blitt kjent med meg skjønte at de måtte putte meg i en annen bås eller en større. Det er fort gjort å sette hverandre i bås i flere sammenhenger. I KrFU er det rom for å forstå og se at her er det folk som ønsker mye av det samme, men som ikke er enig i alt. Men de har blitt enige om å kunne utvikle seg.

Hva er ditt beste minne fra KrFU?

Det må være det landsmøtet jeg gikk av i KrFU, i 2007. Jeg fikk en bok med mange hilsener i. Både det at KrFU hadde valgt meg som nestleder i KrF, men også å føle at jeg blei satt pris på. Jeg har jo funnet mannen min i KrFU da.

I vår har vi hatt ei spalte der KrFU-ere utfordrer hverandre på å skrive om et menneske som har inspirert dem. Hvem er ditt forbilde?

Camilla Collett. Jeg valgte å legge opp "Amtmandens døtre" i videregående. Jeg fikk ikke lov av læreren min fordi hun mente det var for vanskelig å legge opp. Colletts verk handlet nettopp om å bryte ut av de fastlagte rammene. Dette var jo på 1800-tallet, og at jeg på 2000-tallet opplevde motgang og å kunne bryte ut av de rammene jeg blei møtt med i skolen, synes jeg er fascinerende. Camilla valgte å virkelig stå for sine egne overbevisninger og sitt kall for kvinners rettigheter i en tid da det virkelig ikke var populært å gjøre det. Hun er en inspirasjonskilde i forhold til å stå for det man står for, uansett hva det måtte koste. Kampen for kvinners rettigheter har vært viktig opp gjennom tidene, og uten den kampen hadde ikke jeg hatt de mulighetene jeg har i dag. Det handler om å bryte ut av rammene. 

Hvilken hilsen vil du gi til KrFU-ere i en spennende tid mellom valg og med strategidebatt i moderpartiet?

Bruk kraften i det å være en ungdomspolitisk organisasjon, fordi der finnes det så mye bra engasjement og gode tanker og ideer for framtida! Ikke vær redd for å hevde dine synspunkter, og vær utålmodig!