KRFU-LEDERS TALE TIL KRFS LANDSKONFERANSE: "TRO FOR FREMTIDEN"

"Tro for fremtiden"

Tale holdt av KRFU-leder Hadle Rasmus Bjuland på KrFs landskonferanse 2025

Kjære landskonferanse! For en start dette her er på et veldig viktig og spennende år.

Det er noe annerledes med denne konferansen. Vi får være med å markere en ny tid i KrFs historie. Heldigvis er det ikke bare skallet som skal fornyes. Vi skal også få ta partiet inn i en ny tid.

En tid som i stor grad vil preges av vi som er unge i dag. Så kem e denne generasjonen som «alle» diskuterer nå om dagen?

Jeg tilhører denne generasjonen selv, som blir omtalt som late, kravstore, egoistiske og høyrevridde. Men er vi egentlig det?

Jeg tror heller dette er et uttrykk på en generasjon som går en usikker fremtid i møte, og som kanskje er i ferd med å miste troen på fremtiden. Jeg tror KrF kommer til å spille en nøkkelrolle her, fordi me har det beste utgangspunktet til å løse akkurat denne svekka framtidstruå, og det er nemlig det jeg vil bruke tiden min på i dag.

Vår kjære Generalsekretær Ingunn Ulfsten sier ofte, Face reality – then change it.

Hvis vi skal ta dette på alvor, så tror jeg Kristelig Folkeparti trenger en realitetsorientering.

For bakteppet for den kommende generasjonen er ganske spesiell. Covid-pandemien, sosiale medier som rokker med unges selvbilde, klimakrise og kanskje det viktigste av alt, et geopolitisk bilde som forandrer seg.

I dag vokser barn opp med Putin på den ene siden og Trump på andre siden. Det er slutt på tiden hvor Gorbatsjov og Bush anerkjente hverandre og snakket hverandre frem. De som var unge og lovende i 1989 husker nok godt berlin-murens fall, og hvordan det påvirket folk sitt virkelighetsbilde.

Den generasjonen var overbevist om at etter murens fall hadde de liberale demokratiene vunnet en gang for alle, og nå ville de bre seg ut over hele verden. Det skulle bli McDonalds og demokrati i alle verdens land og tiden for krig, var forbi.

I alt for lang tid har norske medier og politikere sett verden ut ifra disse 89-erne sitt perspektiv.

For vi vet alle i dag at dette verdensbildet har slått sprekker. Kina strammer til grepet og blir mer autoritære, vi har fått en diktator med Putin som går til krig mot Ukraina, midt i Europa. Demokratier er på tilbakegang, og vi har en krig i Midtøsten som splitter hele den vestlige verden. Ikke minst vi fått en løgnas av en President i USA, som man aldri helt vet hvor man har.

I sum er det kanskje ikke rart at mange nå er litt bekymret. Og at endringene gjør noe med oss. Både at vi blir mer realistiske, men også verdiene og holdningene våre – ja, hva som er viktig for oss har endret seg.

Ja, som de fleste her vet så blir befolkningen mer rettet mot tradisjonelle verdier enn før. I følge Norsk monitor sin holdningsundersøkelse er de unge i dag den første generasjonen som er betydelig mer verdikonservative enn generasjonen før oss. I moderne tider har det vært en slags naturlov at folk har blitt mer liberale og progressive – men det har snudd nå.

I tillegg er det en bevegelse fra idealistisk til mer en mer realpolitisk holdning blant folk. Folk har blitt mer opptatt av egen trygghet og det nære. Flere roper etter lavere bensinpriser, strømpriser, matvarepriser eller klager over høye renter – og det er enkelt å tenke på dette som egoisme.

Men i de nye tidene vi lever i, så er også en politikk som kjemper for det nære og trygge også blitt idealistisk. Når det handler om en politisk kamp for å gi foreldre mulighet til å gi barna sine varme klær og en minneverdig bilferie, så er det alt annet enn egoisme. For vi lever i en tid der Frelsesarmeens Fattigsdomsbaromter viser at 1 av 6 nordmenn regner seg selv som fattig.

At tidene har forandret seg var også en erkjennelse vi måtte gjøre i KrFU. Flere i salen her husker nok slagordet «Større drømmer enn billigere bensin». Det hadde sterk gjenklang en gang i tiden. I dag må vi faktisk drømme enda større. Slagordet burde blitt «ja til store drømmer og billig bensin.»

For oss i KrF som i bunn og grunn er idealister må vi erkjenne at det også er idealisme og ta kampen for de utfordringene som vanlige familier opplever på kroppen. Derfor er det ikke rart at kraftproduksjon har blitt en viktig sak for KrF, fordi strømprisene avgjør om vi kan varme opp leiligheter, idrettshaller og menighetshus. Det er ikke uten grunn at KrF har vist vei, og er det første og tydeligste partiet for kjernekraft i Norge.

Vi står i en stolt tradisjon som parti, som har prioritert alltid de som har minst fra før. I 2025 handler det også om de nære tingene som drivstoffavgifter og strømpriser.

Men tilbake til den mye omtalte «konservative bølgen». Det er en rekke kommentatorer og medier som klør seg i hode og prøver å forstå seg på denne bølgen. Analysene er som regel veldig forenklet.

Man kan lett få et inntrykk som om dette er en bølge, som kun består av unge menn som er imot likestilling, ute etter å dyrke eget ego og jakte penger.

Det er en kraftig forenkling. Denne bølgen består av mange grupper, og noen av dem hører nok hjemme i andre partier enn KrF. Men det er noe som også er interessant for oss: Flere foreldre ønsker muligheten til å være hjemme med barna sine, de er mer opptatt av tradisjonelle familieverdier og verdier for øvrig.

Det betyr ikke at disse foreldre ville stemt på samme parti som Oscar Westerlin, selv om de er del av den samme bølgen som kommentatorene tegner opp.

Det å være mer tradisjonell eller konservativ vil alltid av noen bli beskyldt for å være treg og lite progressiv. Men konsekvensene er langt mindre alvorlig å være litt treg på enkelte områder, enn hvis vi bare sier ja til det første forslaget som dukker opp.

Et beskrivende eksempel er det mange liker å tulle med: at KRF var motstandere av farge-TV. Dette kan vi le litt av i dag, og jeg tror det er noe myteomspunnet. Men, når jeg går ute om kvelden langs blokkene i Oslo i dag og ser inn i stuer, ser jeg nesten bare folk som er klistret til tv- og mobile-skjermer.

I det øyeblikket, skulle jeg på mange måter ønsket at FargeTV aldri ble en realitet. Selv om jeg ser TV med god samvittighet selv, så må jeg anerkjenne at KrFerne som tok kampen i sin tid nok var klar over hva de tok vare på. De var ikke bare naive og redde for fremtiden. De kjempet for gode samtaler, lune smil og brettspill, som har gått tapt på bekostning av overfladisk underholdning.

Det er ikke feil å vite hva vi verner om – og beskytte det. Dette er viktigere enn noen gang.

Og akkurat nå har vel det sjelden vært viktige å minne oss på. Selve samfunnslimet, som holder oss sammen og som gjør Norge til det landet det er i dag er truet. Våre kristne frihetsverdier som har lagt grunnlaget for ytringsfriheten og demokratiet.

Jeg fikk en påminner om det i julen når jeg var på kino med min 89 år gamle morfar og bror min. Me såg filmen «Nr. 24» som sikker mange har sett i julen. Filmen handler om Gunnar Sønsteby med flere sin heroiske motstandskamp under 2. verdenskrig.

Min morfar var 10 år når krigen avsluttet, og har dette åpenbart tettere på kroppen. For oss to barnebarn er krigen noe vi har lært om på skolen. Men filmen ble en sterk oppvekker for oss hvor langt folk gikk for å verne om våre frihetsverdier.

Blant annet viser filmen hvor forferdelig det var å være undertrykket i et autoritært samfunn. Selv om vi heldigvis er langt ifra dette i dag, er det noe som har noen ubehagelige paralleller: Det tydeligste eksempelet er at det blir vanskeligere og vanskeligere å være jøde i Norge.

Det gjør inntrykk på oss alle når vi kunne lese i Vårt Land tidligere i uken om en ung jødisk jente som sa at sine medelever tørker av stolen etter hun har sittet der. Dessverre kunne Aftenposten melde forrige lørdag om at negative holdninger til jøder øker i hele verden, inklusiv her i Norge. Motstanden er størst blant oss unge. På 10 år har motstanden mot jøder doblet seg, internasjonalt, og økningen er også urovekkende i Norge.

Jeg tror alle politikere er enige om at vi må få bukt med antisemittisme. Og de fleste kan samles rundt tannløse handlingsplaner med svevende og svada formuleringer. Men vi nærmer oss et punkt hvor fine ord ikke er nok.

Vi må våge å sette søkelys på hvor hatet mot jøder kommer fra og hvordan vi kan få bukt med det.

Dette lever i beste velgående på venstresiden i norsk politikk. Når lederen i AUF går ut i VG og sier at han ikke vil at israelske barn skal delta i Norway-cup, så er ikke det kritikk av staten Israel.

For det første politiserer han barnefotballen, hvor alle bør delta uansett hvor de kommer fra. Men verre enn det er at han bidrar til å skape et inntrykk av at israelske barn skal stå ansvarlige for hva Netanyahu sin regjering gjør i Midtøsten. Venstresiden må rydde opp i egne rekker å ta et oppgjør med hvordan de snakker om jøder.

I tillegg vet vi dessverre at i Norge er motstanden mot jøder størst i muslimske miljøer. Når jøder skal opplyse om fra hvem de opplever mest hets, svarer 60% at det kommer fra radikale muslimske miljøer. De aller fleste muslimer i Norge driver ikke med antisemittisme, men vi må erkjenne at miljøer innenfor Islam må ansvarliggjøres i større grad enn i dag.

Ja, kanskje vi må bruke noe sterkere virkemidler enn det vi har til nå, for å bevare vårt liberale samfunn hvor ulike nasjonaliteter og religiøse grupper kan leve side om side.

I alt for lang tid har integrering og statsborgerskap handlet om dine evner til å lære norsk, kunne jobbe og få seg en bolig. Men det kan ikke bare handle om praktiske hensyn. For å være en del av samfunnet i Norge bør vi også forvente at du støtter opp om våre felles kristne verdier hvor jøder, kristne, muslimer og ateister lever side om side med hverandre, hvor vold og hets mot religiøse grupper aldri skal aksepteres eller bagatelliseres.

På samme måte som KrFere i sin motstand mot FargeTV, visste hva de vernet om, gjelder det i aller høyeste grad også nå. Vi vet hva vi har, vi vet hva vi kjemper for – og nå trenger Norge et KrF som er villig til å slå ring om våre frihetsverdier, som vi ikke lenger kan ta for gitt.

KrF må gå inn i en ny tid med mot

Og det er her jeg har lyst å ende talen min i dag. Jeg mener KrF har en plikt til å være et lys i det som kan se ut som mørke tider. Vi må møte nye tider med tro på at utfordringene vi står overfor kan løses.

For vi som samfunn avhenger av én grunnleggende faktor at folk tar optimistiske valg for fremtiden, og at vi har håp for de neste generasjonene – selv når vi står overfor utfordringer som i vår situasjon kan se ja, ganske håpløse ut.

Da er det nyttig å sette det litt i perspektiv. Selv om vi kan oppleve både krig, dyrtid, verdier under press som utfordrende, er det ingenting i dagens situasjon som kan sammenlignes med de forholdene våre besteforeldre, oldeforeldre og forfedre levde under da de fikk barn og hadde håp for fremtiden. Det var deres kamp og tro på fremtiden som har gjort at vi kan samles her i dag.

Derfor lener det et stort ansvar på oss som er her i helgen. Fordi vi forvalter Kristelig Folkeparti i en veldig spesiell tid. Når vi går inn i denne valgkampen må vårt mål være å ha politikk og løsninger som vil gi grunnleggende tro for fremtiden.

La oss da ha større ambisjoner enn at vi skal være til for flikke på svada og tannløse handlingsplaner. Vi er her med et større mål.

Vi skal utvikle reformer som skal beskytte det vi mener gjør Norge til et godt land å bo i. Ikke for vår egen del, men for kommende generasjoner sin del. På samme måte som generasjonene før oss tok kampene for oss.

Vi kan vel si det som det er: Vårt parti og bevegelse har en viktig jobb foran oss. KrFU er veldig klar for å være med på den jobben!

Her kan du høre talen via Youtube.